Kommentar: Norge i OL

Undertegnede var en av de som mente at det så meget lovende ut. Landslagsledelsen har derimot forsøkt å tone ned gullpraten, og det er nok fornuftig å høre på de som står laget nærmest.

 Kampene i SOC i midten av juli sørget for at forventningene ble enda høyere. Det man ikke skal glemme er at det kun var trening. Kamper hvor lagene spiller helt uten press.
Personlig kaller jeg slike oppkjøringskamper for «80 % kamper». Resultatene i slike kamper får ingen konsekvenser, og spillerne kan spille med lave skuldre og større risiko.
Det er himmelvid forskjell på disse kampene og de man står overfor i et mesterskap hvor alle resultater får en konsekvens.

Da Norge dro til VM i Brasil i desember var det som utfordrere. Mange mente at det var den svakeste troppen på flere år. Mye fordi spillere som Gro Hammerseng og Tonje Larsen var borte fra laget som vant EM året før.
Spørsmålene om lagets kvalitet ble enda flere etter tapet mot Tyskland i åpningskampen. Det plasserte i alle fall Norge i en solid angrepsposisjon.
Etter den kampen pekte pilen rett oppover resten av turneringen. De prestasjonene Norge leverte i avslutningskampene i Brasil var strålende, selv det til tider så kritiserte etablerte angrepsspillet var overraskende bra.. I mine øyne det beste vi har sett av et norsk kvinnelandslag.

Etter fire innledningskamper i OL kan vi konstatere at kvaliteten på det Norge gjør med ballen i hendene ikke er på samme nivå som i desember. Fra mitt ståsted ser jeg flere mulige årsaker til hvorfor det har blitt slik.
Norge kan ha latt seg prege av forventningene, og blitt litt defensive i holdningene. Det mentale styrer utrolig mye av de valgene spillerne gjør i de forskjellige fasene av spillet.
Dersom man blir litt passiv i hodet gjør man ofte valgene i spillet for sent. Det handler ofte ikke om mer enn noen små tiendeler. For eksempel det lille øyeblikket hvor man nøler med å spille ballen fremover i kontra, Tiendeler som motstanderen utnytter til å løpe det siste steget som skal til for å bryte pasningen, eller dekke opp den som åpenbart var ledig et halvt sekund tidligere.
De gode valgene kommer når man er «ovenpå» i hodet, og stoler instinktivt på de ferdighetene man har trent på i et helt håndballiv, og som har gitt en fortjent plass på det som har vært verdens beste landslag i flere år.

Det bør åpenbart også nevnes at Frankrike har kommet til OL med et lag som er sterkere enn det vi møtte i Brasil. Sør Korea er også langt bedre nå enn da vi så de sist. Det var på ingen måte noen selvfølge at Norge bare kunne kjøre over disse.

Norge har svært sjeldent vært spektakulære å se på i etablert angrep. Titlene er vunnet via et bunnsolid forsvarsspill, fulgt av verdens beste kontringsspill.
Så vil nok mange si at vi må forvente at våre motstandere tar læring og blir bedre til å møte det. Særlig i returdekningen når Norge vinner ballen.
Joda, det er jeg enig i. Men, så langt i mesterskapet har ikke Norge skaffet seg den tryggheten i forsvar som har vært det soleklare varmerket til laget, og som har gitt et langt høyere antall kontringsmuligheter.

Norge har ikke sluppet noe kritisk antall baklengs så langt, men måten baklengsmålene har kommet på er noe uvant.
Så langt har man slitt langt mer enn vanlig i midtforsvaret. Uten å bli altfor håndballteknisk i analysen, ser vi at motstanderne våre har fått altfor stort spillerom rundt Norges mål, og laget har slitt med å lage brudd i spillet. I perioder blir man løpende for mye etter, og savnet av spillere som lager frikast og brudd i rytmen hos motstanderen har vært åpenbar. Det er slik vi har vernet vårt mål tidligere, og det trøtter ut det angripende laget. Vi så «faresignalene» i den første kampen mot Frankrike, hvor spesielt Mariama Signate slapp altfor lett til rundt Norges mål. I tillegg slippes det til innspill til linje, og utspill til kant med en langt høyere frekvens enn vi er vant til å se.

 Jeg er fortsatt optimist på Norges vegne nå som vi er på vei inn i cupspillet. Selv om det har vært fokusert mye på spillet med ball, tror jeg at løsningen og veien til suksess ligger i å få ryddet opp i eget forsvar.

Spillet uten ball bør være der enkleste å forbedre. At kvalitetene finnes har vi sett tidligere. Dersom dette faller på plass vil laget bygge en kollektiv selvtillit, som igjen vil spre seg til det laget foretar seg med ball. Da vill vi få se de sylskarpe kontringene og de gode valgene med ball.
Jeg er temmelig sikker på at spillerne, Thorir, og hans støtteapparat har solid fokus på dette, og at vi vil få se et Norge som løfter seg når vi nå nærmer oss det avgjørende sluttspillet.

Vi må rett og slett leve i nuet og ta en oppgave av gangen. Kjedelig, sier du? Det er slik norske håndballjenter vinner!

Tor Odvar Moen

Lørdag 04.08.12

 (Larvik)