Blogger om Final4-helgen

Kjære håndballvenner.

Det er stort å kunne tillate meg å uttrykke at jeg gleder meg hemningsløst til å spille Final4 i Budapest 9.–10. mai.

Det har helt klart vært det store målet for oss denne sesongen. Det er viktig for meg å understreke at vi ikke på noen måte er tilfreds med bare å komme oss til Final4. Laget vårt består av spillere og trenere som setter lista høyt og vi jakter utvilsomt den store pokalen.

I fjor var vi skuffa. Vi presterte ikke godt nok. Etter fire CL-sesonger på rad blant de fire beste lagene (2 x finale og 2 x semifinale) klarte vi ikke å spille oss til den gjeve, nyinnførte Final4. Det hjalp lite å forsøke å overbevise seg selv om at det er menneskelig å «feile». De andre laga var gode lag som garantert hadde jobbet knallhardt for å komme seg dit. Bla, bla, bla. Poenget mitt er at det hjalp svært lite å forsøke å dempe skuffelsen. Det funket ikke.

Jeg innså ganske raskt at jeg og vi ble nødt til å se framover. Hva skulle til? Hva skulle jeg gjøre bedre? Hvordan skulle jeg få til det? Hva skulle vi ha fokus på som lag? Larvik skulle være en del av Final4 våren 2015. Det har ligget i bunn hver eneste dag siden vi spilte bort den muligheten for ca. et år siden.

Jeg har gleden av å jobbe med folk som brenner like mye for håndballen som meg. Det gjelder både trenerne og spillerne. De aller fleste av oss har vunnet mye, men vi har da så absolutt alle som en opplevd skuffelser og nedturer også. På ulike nivåer. I noen tilfeller er en motstander rett og slett bedre, i andre tilfeller er det en selv som ikke får ut potensialet når det virkelig gjelder som mest. Det koker innvendig hver eneste gang en utenforstående stiller spørsmålstegn til engasjementet vårt. Motivasjonen. Etter fjorårssesongen ble jeg og mine medspillere blant annet beskyldt for å ikke være sultne nok. Det så visstnok ikke ut som om vi ville nok. Det er jo en ærlig sak uttale det. Det er lov å mene det. Kanskje det til og med så slik ut i enkelte kamper? Jeg har tillatt meg å si at det er skivebom.

I tillegg til å være skuffa var jeg en periode forbannet på kritikerne som i mine øyne kom med disse tullete påstandene. Det kan enkelte ganger bli en forhindring. Sinnet kan ta plassen til konstruktive, kreative og reflekterte tanker. Jeg er glad for at jeg sammen med mine lagkamerater, trenere og støtteapparat hovedsakelig har fokusert på å trene for å bli best mulig håndballspillere. Bedre som lag. Små og store endringer er gjort i prioritering av treningen. Fysisk og håndballmessig. Mere styrke, litt mindre løp. Noe større fokus på angrepstrening og utvikling av systemer tilpasset ulike motstandere. Flere øvelser med duelltrening. Det er samtidig en svært stor del av arbeidet vårt som gjennomføres på samme måte som tidligere. Mye har nemlig vært veldig bra. Til tross for at vi ikke nådde alle måla våres i fjor. Det er ikke tilfeldig at Larvik har vært med og kjempet i verdenstoppen i flere år. Vi reflekterte over hva som var viktig å ta med videre og hva som burde og kunne forbedres eller løses på annen måte. Vi prioriterte. Noe bestemte trenerne. Noen valg tok hver enkelt spiller i sin egen kamp for utvikling. Det beste vi kunne få ut av fjorårets sesong i Champions League var læring. Erfaring.

Skuffelsen slapp gradvis taket. De fleste av skulle fortsette å spille i Larvik-drakta. Muligheten til å «få en ny sjanse» var til stede. Det er jeg svært takknemlig for.

I tillegg til noen justeringer i treningsarbeidet har jeg vært opptatt av tankene mine. I inngangen til kampene. Underveis i kampene og etter kampene. Hovedfokus på kamp, ja. Det var der jeg hadde mest å ta tak i. Optimalisering av mitt eget tankesett ble en egen oppgave. Dere skal få slippe detaljer omkring dette, men poenget er at jeg var minst like opptatt av den mentale treningen som den fysiske.

I skrivende stund er det naturlig å stille spørsmålet: Hva er hovedårsaken til at vi har hatt en bedre sesong i år? Hvorfor klarte vi å spille oss til Final4 i år, men ikke i fjor?

Jeg tipper det er mange årsaker, vanskelig å si hvilke som er mest sentrale. Det er utvilsomt fristende å svare at det er fordi vi er en bredere stall i år. At vi er forsterket med noen nye spillere. Eller at vi har flere spillere som har holdt et jevnere og høyere nivå denne sesongen. Kanskje har vi truffet bedre på prioriteringen av trening?

Det som irriterer meg litt er at jeg personlig kjenner et snev av mistanke om at jeg og vi som lag har VILLET DETTE så grenseløst sterkt i år. At det kan ha mye med saken å gjøre. Det brennende ønsket om å komme til Final4 har vært så markant og tydelig at det har lyst ut av øynene våre konstant. I en vanskelig økonomisk tid for klubben har sulten etter å oppnå drømmen om deltagelse i Final4 og hente den store pokalen med hjem totalt overskygget alt annet. Stålfokus på oppgaven. Et skritt av gangen. Konkurstrussel hengene over hodet har ikke veltet oss ut av fokus. I jevne bortekamper mot sterke motstandere har vi trukket det lengste strået.

Jeg hater å innrømme det, men kanskje jeg VIL ekstra mye i år. Har vi hentet fram noe ekstra fordi det svei så vanvittig å sitte hjemme når CL skulle avgjøres i fjor? Er det bra at jeg ble skikkelig forbannet på journalistene som mente vi gamlingene på Larvik hadde blitt «mette»? Fikk jeg mer «trøkk» og et ekstra gir av å bli provosert? Våkna vinnerskallen fra en mild dvale av å bli erta opp?

Så klart jeg forstår at det handler om mye mere enn å ville vinne. Dersom det kun handlet om å ønske det sterkt nok, så hadde flere lag trolig sittet på rumpene sine og ønska seg både det ene og det andre isteden for å trene. Erkjennelsen min er vel helt enkelt at i konkurranse med andre gode lag, som naturlig nok også bruker svært mye tid på å trene, og som har haugevis med gode spillere, er det kanskje slike faktorer som ender opp med å bli avgjørende. Hvor viktig er det for meg å vinne? Hvor sulten er jeg?

Kanskje har jeg klart å yte litt mere enn jeg trodde jeg hadde inne i enkelte situasjoner fordi jeg har hatt lyst til å gi f-fingeren til han ene journalisten som antydet at jeg var gammel og mett på medaljer? En smule pinlig å innrømme at det nok ligger litt ekstra drivkraft i det, men er det egentlig så farlig? Dersom det hever nivået mitt? Og resulterer i at jeg er enda mere sulten på seier enn jeg var i fjor…  Alle mine lagvenninner har sin egen opplevelse av årets sesong. De har sine triggerpunkter i forhold til hva som får fram det spesielle blikket som avslører at de er ekstra skjerpet og fokuserte. Det som er proppfullt av viljestyrke. Jeg tør påstå at jeg har sett nettopp DET blikket i ansiktene deres oftere enn jeg gjorde i fjor. Årsakene til det vet jeg lite om, men en ting er sikkert: det har vært enormt kraftfullt for oss som lag.