Tidligere i sommer begynte vår oppkjøring til neste sesong. Det har vært en spennende periode med stadig nye spillere.

Som dere fleste vet, blir det et helt nytt lag, med mange unge, lokale spillere. Heldigvis har vi også med noen rutinerte som vil være gode rollemodeller både på og utenfor banen. Fra fjorårets sesong har vi med oss både Tine, Tonje og Alma. De er flinke til å støtte og bidra til at alle nykomlingene føler seg velkomne!

Trenerteamet har, med så mange nye spillere, satt fokus på å skape trygghet i laget. Allerede første trening dannet vi ulike team basert på spillerposisjon. I oppstarten av hver trening snakker hvert team sammen om fokusområder for økta, for å skape utvikling. I tillegg ble det innført en regel om at alle tar en high five med hverandre når vi kommer på trening. Det er viktig fordi alle skal bli sett og føle seg verdifull i gruppa.

Vi har i denne perioden også fått innføring i Larvik HKs satsing på WOW – wishing others well. På håndballskolen, som vi arrangerte siste uka i juni, var dette et sentralt tema. Men: WOW-satsningen markerte seg lenge før det. På vår første fellestrening møtte de frivillige i mannegruppa opp for å gi sin støtte. Det er motiverende og betyr mye for oss spillere. Vi i Larvik Håndballklubb er heldige som har så mange som bryr seg og som ønsker at vi skal trives. Med en slik interesse er det ekstra motiverende å trene hardt, og med slike mennesker i bakgrunnen er vi sikre på at de vil bidra til mange ekstrapoeng i sesongen 19/20.

Treningene har vært fysisk tunge, men også morsomme og preget av godt humør. Det balkanske engasjementet i Alma har allerede kommet fram på trening. Hun viser en vilje og spilleglede som hele laget vil få utbytte av i kommende sesong. Trenerteamet utfyller hverandre godt. Vår fysiske trener kommer fra friidrettsmiljøet. Han har ledet oss gjennom noen morsomme, men uvante øvelser (video). Ikke alle mestret alle øvelsene like godt i starten. For noen, inkludert meg selv, ble utførelsen av øvelsen som demonstreres i videoen klønete. Jeg antar at det så mer ut som en rekke mageplask.

Av Victoria Solli Berg