Den lange veien tilbake

På den andre treningen etter sommerferien ifjor så gikk det galt for Tiril Rosenberg. Hun røk korsbåndet, og det som skulle bli hennes første fulle sesong i Larvik ble noe helt annet enn det hun hadde sett for seg. Nå har det gått snart 6 mnd siden hun ble skadet, så vi tok en prat med Tiril for å høre hvordan opptreningen går.

Hvordan går det?

Det går bra. Det går bra nå. Men jeg skal innrømme det har vært mange tunge stunder. Det er jo noe med det å finne en balanse mellom å ha det bra med seg selv under en sånn skade, og samtidig skal du heie på jentene og være der for laget. Jeg ønsker jo at laget skal gjøre det best mulig, men samtidig savner jeg å være med og bidra. Selv om det er en fysisk skade, så har jeg følt mer på den mentale biten. Det har vært kjempetøft. Derfor har det vært veldig deilig for meg å være en del hjemme i Oslo. Der har jeg fått litt avstand fra håndballen, spesielt i den perioden hvor jeg nesten ikke kan gjøre noe som helst på parketten. Jeg gikk på krykker i 6 uker, og da begrenser ting seg veldig. Nå har jeg kommet dit at jeg har overskuddet og humøret til at jeg synes det er gøy å være i Larvik igjen. Nå kommer jeg fordi jeg vil, og ikke fordi jeg må. Jeg setter veldig pris på at det har vært takhøyde i klubben for at jeg kunne styre dette selv. Jeg har opplevd stor respekt og hensyn for mine behov, og det har vært veldig viktig.

Det har jo gått et halvt år nå siden du skadet deg. Hvor ligger du i løypa nå?

Det har gått 4 1/2 måned siden jeg opererte, og siden jeg røk menisken også så ble det en litt tregere start. Men nå ligger jeg veldig bra an. Jeg har begynt å løpe og hoppe. Jeg var nettopp hos fysio og fikk beskjed om at jeg kan gjøre litt sideveisbevegelser, men jeg kan ikke gjøre håndballrelaterte bevegelser riktig enda. Det drøyer nok 1-2 måned til. Jeg ligger der jeg skal være, så får muskler og kondis komme gradvis.

Hva tenker du om fremtiden i Larvik?

Jeg har veldig troen på at jeg kan utvikle meg til å bli en bedre spiller i Larvik. Å få spille med Heidi og Tirill betyr mye. Jeg er veldig spent, og gleder meg skikkelig til neste sesong. Jeg skal innrømme at jeg var veldig spent da Arne Senstad kom, men det tok ikke lange tiden før jeg forstod at han ønsker å få ut den beste versjonen av oss alle. Jeg tror det blir veldig bra!

Du kan jo ikke trene håndball enda. Er det noe spesielt du har terpa på i tiden som har gått?

Jeg har nok kjent på at behovene mine har vært litt annerledes enn kanskje mange andre i en slik periode. Jeg har prioritert familie, venner og meg selv egentlig. Det har egentlig vært ganske godt å ta litt fri. Og få håndballen litt på avstand. Det er en lang opptreningsperiode, og om du står i hallen fra dag en eller et halvt år senere, så har man lang tid igjen. Jeg har vært veldig innstilt på at jeg ikke skal gå lei. Men jeg har blitt ganske god på tricking da.

Hva synes du om lagets innsats denne sesongen?

Det har vært veldig gøy å se på. Jeg var jo først av mange som røk ut med skader. Så jeg synes det har vært gøy å se jentene stå sammen, tross mange utfordringer på skadefronten. Det har vært mange fantastiske kamper. Spesielt hjemme mot Storhamar, og at vi har to lag i FINAL8. Det er stort!